Øivind Hånes

DEN SAMLENDE FAKTOREN

Hva er det som får voksne menn til å oppføre seg som skjærer på et fuglebrett i nærvær av plater de ennå ikke eier? Platemessenes mysterium er et eventyr om estetiske lidenskaper, såre minner, knallhard maskulin konkurranse og fanatisk samlermani.

Fire lørdager i året litt før klokka 10 på morgenen, kan man i inngangspartiet på musikklubben Rockefeller i Oslo observere en småtrippende forsamling med menn i alderen 30-50 år. Antallet varierer vel noe fra gang til gang, men tallområdet 30 til 50 vil nok igjen dekke utslagene begge veier. En del av dem bærer ryggsekk, og de fleste ser ikke ut som gjennomsnittlige konsertgjengere i denne sammenheng; fraværet av posører er for stort til det. Og på konsert skal de da heller ikke. De skal derimot på platemesse. Det er duket for en av de kvartalsvise torgdager for innspilt musikk på Rockefeller, og flokken med mannfolk venter på at klokka skal bli 10, slik at de kan slippe inn til selgerne, som inne i det store lokalet nå begynner å bli parate til å ta imot sine første kunder etter å ha lempet inn vinyl og cd-plater siden de tidlige morgentimer.

DEN FORBLØFFENDE EFFECTEN AV "PLAY"

Ei platemesse er en markedsplass for utveksling av musikalske minnesmerker. Et stykke innspilt musikk er en meningsbærer for sanse- og følelsesinntrykk. Verden er full av plater med lydopptak som kan ha en enorm symbolsk betydning for den som hører; små brøkdeler av musikk kan summere opp en hel epoke i et menneskeliv. Vi setter oss i momentan forbindelse med steder, personer, hendelser, smaker, lukter og lyder; blir oppkoblet mot et klart avgrenset univers av informasjon som utgjør en essens av spesielle opplevelser i fortid. Det kan være lydene fra det første, måpende kyss, et bestemt menneske eller et bestemt sted, en fjern sommerferie, dagen da katta døde, den oppsiktsvekkende gode sandwichen på en kafé i Queensway, utsikten fra hotellrommet i Lima eller et ekstatisk skøyteløp i Cortina d'Ampezzo for den saks skyld. Alt hva disse minner inneholder av informasjon, blir pakket ut idet de første taktslagene av en bestemt låt kommer settende mot oss i rommet. Alle kjenner vi hvor sterk og umiddelbar denne effekten kan være. Den redefinerer betydningen av vårt kjøtt og blod. Det er ingen omvei, ingen snublefare: Vi er der.

SUBJEKTIVITETENS MARKED

Fordi musikk kan virke så sterkt på oss, og fordi den kan kapsle inn og gjengi et stykke opplevd fortid i et uknuselig skall, så blir den et samleobjekt, et tusenårsegg. Et stykke vinyl eller en cd blir et lagringsmedium for gjentakelse av opplevelse; en nøkkel til et punkt av gjenoppliving, som en bankboks full av valuta gangbar i etasjene over tid og rom. Og det fornøyelige er jo at hva slags musikk som virker inn på ulike mennesker, varierer fenomenalt! På disse platemessene vil person A med stum forskrekkelse og tiende avsky registrere at person B gir 700 kroner for "det største sludder som tenkes kan". Og motsatt, i bakhodet på person B: "Dusten i den røde jakka der borte betalte nettopp 250 kroner for en helt ubetydelig utgivelse som..."
    For her er vi virkelig inne i subjektivitetenes marked: Et levende oppsett som synliggjør at noen vil klamre seg i kjærlighet til det som andre løper skrikende unna med størst mulig hurtighet. Spørsmålet om musikkens egenverdi blir her svært relevant: Kan noen med hånden på sannhetens muskel hevde og mene at det finnes musikk med objektive kvaliteter? Et slags stempelkammer for fastsettelse av egenverdi? Etter en lørdag på Rockefeller, enten det nå er som selger eller kjøper, vil denne tesen synes fjern. Her trasker Håvard Heavy og Kyrre Country side om side med Arthur Arty og Reidar Reggae. Og alle finner de sitt, på høyst ulike steder der inne i bunkene med titusener av plater.
    Utvalget er i sannhet enormt. Hele Rockefellers gulvflate er fylt opp med langbord, der hver av selgerne stiller med plater i et antall fra snaue hundre og helt opp i de femsifrede landskap. Det gjennomsnittlige antall besøkende på ei sånn messe kan nok variere en del, men i løpet av de seks timene messa varer, vil jeg anslå at ganske mange hundre besøkende har vært innom - Rockefeller er stort, og siden lokalet utover dagen blir til et folkehav, så skyldes ikke det bare det faktum at bordene med plater opptar mye gulvplass. Dette er nemlig saker som trekker mye folk.
    Det finnes flere platemesser i Norge. De største av dem er i Oslo; på Rockefeller og på Chateau Neuf, ei messe som tidligere fant sted på nedlagte Sentrum Scene. Den eldste eksisterende av dem alle, er den 10 år gamle Skiensmessa. Den finner sted to ganger årlig i Ibsenhuset i Skien, og kan skilte med et besøkstall nesten på linje med dem i Oslo. De første messene i Norge som jeg kjenner til ble arrangert på Sardine's. Det var også messer på Stedet, Folkets Hus mm. før Rockefeller og Chateau Neuf overtok som hovedstadens to store. Trondheim og Stavanger har også større messer, og dessuten foregår det arrangementer i Hamar, Tønsberg, Drøbak og på Aker Brygge. I nordisk målestokk er det antagelig Hova, et knøttlite sted midt i Sverige, som er størst. Den årlige sommermessa der trekker et meget betydelig antall besøkende, og den var dessuten Skandinavias første. Og dersom man virkelig vil knalle på, så reiser man sørover, der messene i Hamburg og Paris begynner å anta formidable dimensjoner, selv om de igjen ikke er så store som dem i Milano og Barcelona. Hvis vi da til slutt legger til at den største messa i USA er den i Austin, så burde man ha tilstrekkelig med data til å legge opp reiserutene for det neste årtusen.

SAMLINGER FØDER AVSLAPNING

For et par år siden overhørte jeg under et tv-program med den beigefargede duoen Gilbert & George en bemerkning som gjorde et dypt inntrykk på meg. Det var i en sekvens hvor de viste seerne rundt i sin "vasehage"; et vakkert rom i deres London-hus fullt av vaser i alle størrelser, former og farger. Jeg tror det var Gilbert, den lille mann fra Dolomittene, som sa noe sånt som at "...så lenge du samler, slapper du av". Og det stemmer. SOM det der stemmer. Det er en tilsynelatende ørliten bemerkning med liten eller ingen betydning for verdens kontinuerlige konstruksjon, men dersom man lar den synke og virkelig tar den inn over seg, så kan man sannelig få visse glimt av ukjente territorialfarvann. Den sier noe fundamentalt om og til alle som samler seriøst, ikke bare på plater, men på alle slags mulige og umulige objekter, det være seg bøker, frimerker, togbaner eller postkort. Siden musikk kan lagre sterke opplevelser, blir den et attraktivt samleobjekt. Og siden en plateutgivelse som sådan er spekket med kulturelle forankringspunkter; et objekt som synliggjør overfor omverdenen hvem og hvor man vil være, hva man ønsker å bli satt i sammenheng med, blir det å ha mange plater av den riktige sorten noe som tilknytter samleren til et bestemt sett av verdier.
     Det er to måter å samle på. Den ene er å la samlingen bli et mål i seg selv, la den bli ens egen kurator; en nervemedisin som fyller kroppen med en behagelig, stimulerende eliksir av glede og fred - man sitter og røyker og ser på utstyret sitt. Den andre er å bruke musikkskattene som startpunkter for egne erfaringer; la dem bli et middel til mål - man anskaffer seg et utstyr og begynner å bruke det i praksis, inviterer inn faktoren tid. Det førstnevnte er hva Gilbert omtalte som et avslappende middel. I sin ytterste konsekvens blir det å samle da en sovemedisin, et utenforliggende byggverk som ikke er vårt eget, selv om gjenstandene som sådan er vår eiendom; det er musikken tatt ut av tid, plassert i sted, gjort målbar og kontrollerbar. Mens det sistnevnte kan være en katapult, en kastemaskin som sender oss med stor hastighet inn i nye områder; musikken lagt ut og levendegjort i tid, ukontrollerbar, og dermed forbundet med risiko. Et eller annet sted på skalaen mellom disse to bruksmåtene befinner alle platesamlere seg.

BOYS KEEP SWINGING

Platesamling er av en eller annen grunn et guttefenomen. Hvorfor? Jeg har aldri helt skjønt dette, og har heller ikke fra annet hold verken hørt eller lest noe som har formulert en troverdig og konsis forklaring på den bastante kjønnsdelingen som hersker på dette feltet. Mennesker av begge kjønn kan selvsagt ha et like intenst forhold til musikk, men da snakker vi om lytteropplevelsen og ikke om eierskap; vi mener musikk, og ikke plater. En vanlig forklaring er dette med seksualitet og forlengede falloser og gitarer og Freud osv, men det der blir for enkelt i mine ører. Jenter er da ikke mindre interessert i sex, eller har et mindre komplisert og kaotisk forhold til dette emnet enn gutter? En avledet teori er at rocken er et uttrykk for den mannlige delen av seksualiteten; en spermhval på fossende vei mot muslingen, men dette er også en hypotese med atskillige hull og løsthengende sider. En tredje variant av temaet er at eksessiv platesamling er en erstatning for det sexlivet man en gang så konturene av, og fremdeles drømmer om. Og dersom man trekker paralleller mellom frustrerte hankjønns kjønnsliv og antallet plater i samlingen, så kan man selvsagt bruke litt tid på akkurat denne hypotesen. For kjønnsdriften kan være stor, og tankene omkring den mange, noe som er formulert særdeles frodig i Brian Enos Dagbok av 20.februar 1995:

Do all men leave this life feeling they've seen nowhere near enough nude people, played with far too few private parts, made a pitifully inadequate contribution to the honeyed chorus of bottom-slapping, tit-sucking, cock-pumping, belly-bulging, lust issuing from the planet, and generally not fulfilled their once extremely promising sexperimental destiny?

Og det kan jo tenkes at noe av lengselen i dette usedvanlig dype hjertesukket skulle kunne kompenseres med å kjøpe opp større mengder plater, men jeg er langt fra overbevist om at det i så fall skulle forklare hvorfor akkurat gutter som sådan ender opp med platesamlinger istedenfor erotiske eventyr. Understimulerte jenter løper da ikke ut og kjøper massevis av plater selv om de siste månedene har vært magre når det gjelder anstendig sex? Nei, foreløpig må det på halvfattig vis konkluderes med at gutter rett og slett vil eie sine plater, at noen vil ha mange, mange av dem, og at denne kjønnsinndelingen er et mysterium.
     Gutter kan bli som skjærer på et fuglebrett i nærvær av plater de ennå ikke eier, en reaksjon jeg aldri har observert hos et hunkjønn. Det er derfor ikke så mange jenter å se på platemessene. Og de som er der, er der ofte sekundært; som vedheng til sine kjærester som uansett ville gått dit denne messedagen. Det nådeløse, direktedrevne jegerinstinktet som preger den seriøse mannlige platesamler, er så og si fraværende i kontingenten av hunkjønn. Gutter kødder ikke, men det gjør jenter. De dingler og fniser, fjoller og ler, og er stort sett bare i veien (ok, det finnes unntak). Det er nemlig mange, mange bunker som skal undersøkes når man er Seriøs platesamler.

MARKEDSPLASSENES AKTØRER

Det kan være en særdeles interessant antropologisk studie i karaktertyper å betrakte platesamlere i arbeid. Dersom man tar utgangspunkt i måten kjøperne oppfører seg på inne på messeområdet, vil et skred av ulike arketyper åpenbare seg:
     i) Trøffelsvinet - den opprinnelige, ekte nerd, en lynrask og nådeløs særing, ufølsom overfor andre mennesker, som på lang avstand og med små, glødende øyne kan lukte om det er noe på gang i den og den bunken, og dessuten hva det er han kan finne på dette spesifikke stedet i vinyl-jordsmonnet.
     ii) Arbeidshesten - den langsomme, Vesaas-aktige og nesten tagale nerd, som tålmodig og monotont vipper omslagspappen på platene mot seg, og som av og til blir stående og dvele uforstyrrelig ved et eller annet interessant i et par minutter, før han blar videre med sitt stillferdige, karakteristiske innlands-gangelag.
     iii) Katten - den årvåkne og lett distraherte nerd, som kikker seg rundt hele tida, redd for å gå glipp av noe; bevegelige ører som sanser enhver avbrytelse, enhver bevegelse i syns- eller hørselsranden som kan indikere bytte eller fare.
     iv) Hunden - den trivelige, joviale og sosiale musikkelsker; han som snakker med selgeren hele tida, som ikke veit hva godt han skal føye til om den plata han holder i handa, og som bruker mye tid på å fortelle om sin egen samling hjemme
     v) Advokaten - den arrogante drittsekken som rakker ned på det som nedrakkes kan, slakter hele selgerens samling og prispolitikk, kvaliteten på vinylen og omslagene og særlig denne bestemte utgaven, og som med metallisk, skjærende røst kverulerer i stykker det som måtte finnes av god stemning innenfor en radius av 14 kvadratmeter, og som plutselig spør selgeren med lav stemme om denne er interessert i å kjøpe noen bootlegs som han har i posen sin.
     vi) Varaordføreren - den insensible blokkdanneren og øldrikkeren, som er helt uvitende om at han stenger passasjer mellom bordene og skaper flaskehalser og trengsel, som snakker himmelhøyt og poengløst med alt og alle, som ler seg tom for luft mellom hver trøstesløst teite vits han fyrer av, og som mens han snakker spruter små spyttperler utover akkurat der hvor du står og leiter etter godbiter
     vii) Buljongkameraten - han som av en eller annen grunn har havnet her inne, selv om han i hvert fall ikke har tenkt å kjøpe noe, og som uansett ikke er særlig interessert i annet enn de platene han allerede eier

MARKEDSPLASSENS ANATOMI

Alle de ovennevnte arketypene vil kunne applikeres på platesamlere av alle smaksraser. Det er ingenting i veien for at de som leiter etter heavyrock og punk kan være svært høflige og hyggelige vesener, mens bluesgubber, reggaegyngere, teknokrabber og artrockspottere kan vandre rundt som spisse og arrogante skorpioner. Egenskapene i platesamleren har slett ikke å gjøre med hva slags musikk vedkommende samler. Karaktertypen er rotfestet i et lag bakenfor smaksmaskene vi bærer rundt på.
     Det er ikke så lett å peke ut en bestemt gruppe med kjøpere som dominant, i betydningen hvem det er flest av, på platemessene. Men jeg vil ut tro at de som er på jakt etter "de tre Store" - Beatles, Rolling Stones og Elvis - med dertil beslektede varianter i smaksrepertoaret, kommer godt ut av en folketelling. Det er her, innimellom denne typen band og musikkformer, at utvalget av ettertraktede objekter er størst, samtidig som at antallet eksemplarer av hvert av dem er minst. Det er i denne skipsleia at noen sjeldne vinylbiter oppnår priser på flere tusen kroner stykket. Årsakene er en kombinasjon av at det er snakk om relativt gamle ting (50-60-åra), at kjøperne har nådd en viss alder og drives ubønnhørlig bortover aksen mer pengesterk/mer nostalgisk, samt at populariteten til disse artistene nådde høyder som andre generasjoner av popstjerner ikke kan vise maken til. Jo mer hysterisk mottagelsen var i samtida, jo flere ringvirkninger av typen stor etterspørsel/høy pris vil de sjeldneste objektene fra denne tida oppnå i ettertid. Og etter denne store gruppen kommer alle de andre på rekke og rad: Heavyrockerne, countryfolket, symforockerne, 80-tallistene, psykedelikerne, jazzerne, jazziderne og den lange, lange rekken av blandet lakris.
     Selgerne varierer selvsagt også i opprinnelse og stamme, men på langt nær så mye som kjøperne. Også denne gruppen er naturligvis dominert av mannfolk, om enn noe eldre enn kjøperne; jeg gjetter på en snittalder midt på 40-tallet. Og dette er gutter med virkelig digre platesamlinger som de - i sjeldne tilfeller - vil selge seg ut av. Men, som regel så handler det om folk som kommer tilbake med like mange plater som de hadde da de dro hjemmefra om morgenen. For selgerne er også kjøpere. Men de kjøper gjerne av hverandre før publikum kommer om morgenen, eller etter at salgsdagen er over. Dersom de da ikke har med seg en hjelpsom sønn eller datter som kan passe litt på platekassene mens pappe er ute og handler innimellom slagene.

DEN LANGE MARSJEN

Begynnelsen på en platesamlerkarriere inntreffer som regel midt i puberteten. På ungdomsskolen presenteres det juvenile vesen for populærmusikkens skrekkblandede vokskabinett. Å spille musikk er en måte å dele opplevelser på. En skoleklasse frambringer som regel et merkelig Verste Felles Multiplum for hva som er gangbart eller ikke, basert på det mediale bombardementet fra allmenne listetopper og dyre musikkvideoer med middelmådige artister. Det er visse saker som MÅ vites og kunnes dersom man skal ha den minste sjanse til å henge med i sentrum for begivenhetene. Man skaffer seg derfor avspillingsutstyr, og begynner å bygge opp en liten musikksamling som muliggjør å ta med venner hjem. Dersom musikken stemmer med klassens multiplum, kan man ha gående en konversasjon. Hvis ikke, vil man nok fort begynne å følge bedre med i timen. Grensene for hva som er akseptabelt eller ei kan være skremmende stramme.
     Og så begynner for noen Den Lange Marsjen. For de fleste vil musikken forbli et sett med bakgrunnsstøy, men det er alltid En. En eller annen som kjenner seg fremmed der inne i sentrum, som kjenner at det er noe her i dette med musikk som ikke helt stemmer, men som samtidig gjør det. I hjørnene av tilværelsen blir en platesamler født. Man blir grepet av noe urolig, bankende og levende som befinner seg et eller annet sted i musikken. Har man først kjent denne stemmen tale til seg, er det noe som er veldig vanskelig å glemme. Og så treffer man kanskje en dag en likesinnet. En som også er tiltrukket av "rar" musikk. En som heller ikke orker pølsegulpinga inne i musikkbransjens nitriste sentrum. I all hemmelighet begynner man nå å treffes for å høre på musikk. Og da er det gjort. Stein bygges på stein. Oppmerksomheten trekkes mot det rare, det som både stemmer og ikke stemmer, det som både skremmer og tiltrekker. Lydene av noe som ikke kan sies med vanlige fraser og ord. Man finner ut at det ligger plater i butikkenes hyller som inneholder helt ukjente verdener. Og man kjøper og lytter og kjøper mer; man begynner å kultivere og avgrense. Nøster navn på musikere og produsenter og plateselskap. Den har gjort det med den og det var da og da stemmer jo det med det som var der. Faktisk. Og bunken vokser. Man kjøper seg ut av sin samtid og samtidig inn i den. Historien oppdages i nåtid. Og etter noen år med dette, er ikke lenger veien til platemessene på Rockefeller lang (denne siste setningen hørtes ut som om det var beskrivelsen av den strake veien fra hasj til heroin...). Det juvenile har vokst av seg stemmeskiftet og blitt mann. Helt mann. Helt platesamler. En nådeløs jeger som alltid er på jakt etter den ene, sjeldne singelen fra 1971 som kom ut på gruppas eget selskap året før de fikk sin første virkelige platekontrakt.

DEN NÆRE FORTIDS ARKEOLOGI

En plateutgivelse er ikke bare et stykke innspilt musikk. Den inneholder også mengder av annen informasjon. Den gir rekker og rader med svært presise eksempler på det kulturelle klimaet på den tida hvor musikken og innpakningen ble laget; om innspillingsteknikk og studioer, om klær og moter, om farger og design, om møbler, frisyrer, fotografering, politikk og filosofi samt allehånde tankegods, erfaringstransport og idébevegelse. Manchester 1980, New York 1978, Kingston 1975, Köln 1974, Canterbury 1971, London 1966 eller Memphis 1959: Alt er der. Alt hva disse stedene besto av på tidspunktet for utgivelsen, ligger i innpakningen, i valget av titler, i tekstene, i selve den underteksten som holder utgivelsen opp mot lyset og inviterer til betraktning. Vi kan lese fortida som ei åpen bok. Sånn sett blir platesamling også en form for samtidsnær arkeologi, et fotoalbum med kulturelle arvestykker. Ikke bare lydene er eksempler på det øyeblikket de ble innspilt i: Hele produktet er en katalog av nedfelt tidsmasse; flytende, levende, forunderlig.
     Tenk bare på de endeløse studiotimer og øvingstimer som ligger bak den enkelte vinylbit. Musikkens begynnelse og utforming, formasjonen av et band, den lange prosessen som utspiller seg underveis i et band-liv; hvem som ble med og ikke ble med helt fram til innspillingsøyeblikket. Konserter av ekstremt varierende kvalitet. Triumferende eller fortvilte hjemreiser i trange og dårlige kjøretøyer etter konserter og øvinger der følelser, forhåpninger og virkelighet kolliderer med grusom kraft. Resultater og mangelen på sådan. Piller, pulver og illegale grønnsaker, alkohol, konflikter, kjeftesmelling og råskap mellom bandmedlemmer. Og legg samtidig til alle disse obskure navn bak selve utøverne; havet av ukjente individer og skjebner som muliggjorde produksjonen av musikken og utgivelsen, menneskene som opererte opptaksutstyret, teknikerne, produsentene og arrangørene, de innleide studiomusikerne, sjåførene, designerne og stylistene, plateselskapdirektørene og de andre haiene, snylterne, bakmennene, horene og langerne... Alt dette er med i en plateutgivelse. Alt hva alle involverte har gjennomgått, er vridd inn i sluttproduktet. På hver eneste utgivelse har de satt sitt mer eller mindre umerkelige imprint, skjult for det som ligger i overflaten, men samtidig gir de sitt bidrag til kompleksiteten i utgivelsen, er steiner under strømmene i elvas vannlag, usynlige for øyet, men utslagsgivende for formen, retningen og hastigheten på vannstrømmen.

VINYLEN OG TYNGDEKRAFTEN

@B1:Vinylen og tyngdekraften @B:Det kan imidlertid komme et meget farlig punkt i en platesamlers liv, et sted der eksistensielle problemer kan tårne seg opp, og gode råd synes dyre. Dette inntreffer som regel når han runder de 40, og begynner å få fra 1000 plater og oppover i sin samling. Da kan den ikke helt urealistiske tanken komme, om at kanskje brorparten av disse sakene er ting som aldri vil bli spilt om igjen under resten av hans levetid.
     Den der er stygg. Hva gjør man da? Forutsetningen er selvsagt at samleren har overlevd de mindre krisene, som ofte dukker opp i forbindelse med inngåelse av ekteskap og den slags. Vil og kan fruen tåle de enorme opphopinger av støvsamlende skyskraperi som det en diger platesamling unektelig er? Et prangende eternittlag av lp-plater på tre av stuas fire vegger, eller et fryktelig lydbibliotek på det som kunne ha vært et fint gjesterom eller minstemanns boltrekammer? For ikke å snakke om at man kunne ha byttet vinduer i hele huset eller kjøpt en flott stasjonsvogn med plass til alle fire pluss bikkja og alpinutstyret for den summen som et salg av disse flatpressede oljeproduktene ville ha innbrakt... En del gir opp her, og man skal ikke fordømme dem eller raljere over dem, disse bolde familiefedre som driver verdens biologiske mangfold videre. Deler av platebransjen har faktisk tatt dette problemet med forbløffende alvor: En av de største aktørene på postordre og smalere musikk i England, Recommended Records, sendte en gang for noen år siden ut et spørreskjema til sine kunder der et av spørsmålene gikk på om man var gift/samboende, og om man i så fall hadde fått et annet forhold til "alternativ musikk" etter at man havnet i et parforhold!
     Men, dersom denne stormen er ridd av, og de ytre forutsetninger for fortsatt platesamling er tilstede (areal/toleranse/økonomi), så er altså faren slett ikke over. Den verste av alle kriser er nemlig den vinyl-eksistensielle. Der hvor man spør seg selv: "Hvorfor gjør jeg egentlig dette?" Den er fryktelig stygg, og den kan utløse salg, men den kan også føre til en fastlåst situasjon, en psykisk hengemyr. Vinylen har nå fått tyngde; den tynger eieren med all sin fysiske og psykiske vekt, trekker ham med seg mot grunnen. Utgangen på et sånt dilemma er ofte vond uansett hvordan man snur seg, men kampen kan også være verdifull. Kanskje kan man få det nødvendige puff til å reflektere over hva dette med platesamling egentlig dreier seg om for ens eget vedkommende, hvorfor en har gått her i kanskje 25 år og samlet på innspilt musikk som en aldri vil spille om igjen.

EN KATALOG AV MULIGHETER

@B1:En katalog av muligheter @B:Jeg tror personlig at platesamling har med hamstring av muligheter å gjøre. Man samler på opplevde øyeblikk der man kjente smaken av noe nytt og helt annerledes gjennom det å høre på musikk. Et øyeblikk der ei luke ble åpnet, et punkt hvor livet snudde seg i et lite sekund, og man ikke lenger var det samme mennesket etterpå.
     Og dette med å fremdeles ha muligheten til noe er et fenomen vi mennesker veit å sette pris på. Vi trenger ikke å bruke den, men bare vi veit at muligheten er der, så blir vi beroliget eller slapper av - som Gilbert uttrykte det. Vi veit at vi kan returnere til omgivelsene rundt det punktet hvor en musikkopplevelse dukket opp første gang. I hvert fall teoretisk sett har vi muligheten til dette. Og samlingen blir da et byggverk av muligheter for å framkalle følelser, sanser og en intelligens som vi veit at vi kan stole på når det kniper. Brukt med en viss styring vil platene kunne fungere som en programvare for utføring av bestemte mentale transportoppgaver, enten det dreier seg om konsentrert arbeid, oppkobling mot et bestemt vokabular eller som reine partypoppers.
     Men når det er sagt, så må man heller ikke glemme at en bestemt musikkopplevelse i sin autentiske form bare kan finne sted en gang. Musikk innspilt på plate endrer seg ikke. Den er den samme om og om igjen, i motsetning til en konsert, der musikk satt ut i tid og rom av levende mennesker gjør at musikken aldri blir den samme to ganger. Dette er den avgjørende forskjellen på de to presentasjonsformene, og hovedårsaken til at platesamling kan bli en avansert form for repetisjon; en klamring til det som har vært, til et lagringsmedium for musikkens ytre rammer, og ikke dens virkelige kjerne.
     Sterke opplevelser har med energi å gjøre. Det avgjørende for hvordan vi opplever en situasjon er hva slags drivstoff vi går på mens vi er i situasjonen. Musikk kan løfte vår evne til å ta del i verden rundt oss, og det er en unik egenskap ved dette språket. Musikk kan gjøre oss til bedre betraktere, til mer levende vesener som ser nye sammenhenger i gammelt materiale. Der ligger det sprengkraft. Og dette faktum gjør at man gjerne bærer vinylen verden rundt hver gang man flytter. Platene og musikken blir som mental pornografi; man kan alltid stole på den. Den blir radiostasjoner, som signaler fra en bakvegg, et stykke fortid som fremdeles kan si oss noe vesentlig om det livet vi lever i dag; være et middel til å dekode og gi mening til den strømmen av råmateriale som kommer brakende mot oss hele døgnet, både under søvnen og i våken tilstand.